Jeg vet ikke hvem “Bedre meg” er, men jeg vet at hun er sinna på meg. Eller kanskje hun rett og slett glemte å spise før hun blogget.
Jeg har i allefall RYSTET henne. Hun skal ha en ting. Hun skriver såpass godt at du bør lese det.
Innlegget hennes kan du lese HER
Innlegget mitt kan du lese HER
Bon appėtit
Da jeg var 13 år fikk jeg min første sommerjobb som jordbærselger i Geilo Sentrum. Samme året begynte jeg i «skrubben» på Solli Camping (for de som er godt kjent). Der jobbet jeg stort sett hver helg og alle ferier. Jeg steg i gradene fra «skrubbegutt» til at jeg fikk kutte salat og andre enkle ting på kjøkkenet. I en alder av 15, ble jeg forfremmet til hjelpeservitør, og knapt et halvt år etterpå fikk jeg jobb på Dr Holms Hotel. Innen jeg var 16 år kunne jeg mer om vin en strengt tatt en 16 åring bør kunne, men gøy var det i allefall.
Som 16 åring fikk jeg lov å prøve meg som bartender på Dr Holms. Ettersom jeg var så ung måtte jeg ha på meg «under opplæring» skilt og barsjef måtte jobbe sammen med meg. Jeg lærte å lage de beste mojitoene og strawberry daiquiries til voksne damer og Jon Fredriksen skrøyt alltid av min irish coffee. «The taste of sherry»
Jeg har bokstavlig talt hatt restaurantbransjen under neglene. Da jeg flyttet til Oslo i en alder av 21 jobbet jeg et år på Druen vinbar (Aker Brygge) før jeg tok over Bjørungs Bar som daglig leder. Det var den gang en meget brun bar, men sammen med eier Odd Bjørung gjorde vi stedet til det som nå er en av Oslos feteste utesteder hvor det ALLTID er folk.
Jeg skal ikke ta alle under samme kam, men helt ærlig, dagens ungdom er slappe. Jeg ser ingen 16 åringer som rydder bord eller bretter bestikk. De sitter på starbucks i sin Juciy couture joggebukse med sin frappe mens de sender sms til sine forelder at de må «vippse over mere penger».
Men er det dagens ungdom som er late eller oss foreldre? For som far til en tenåringsjente, vet jeg hvor lett det er å vippse over litt «god samvittighet» sånn at hun liker pappa enda bedre. Men dette er ingen god løsning. Dagens ungdom vet svært lite om hva det betyr å begynne nederst på stigen. De fleste studenter som kommer ut av skolen forventer nærmest at de skal starte helt i toppen. De har selvsagt rett i at utdannelsen bør gi dem krav på en god stilling, men jeg hadde aldri ansatt noen som ikke har vært med på å bygge opp noe fra bunn, nemlig seg selv.
Kall meg gammeldags, men dagens ungdom er late og vi foreldre burde heller gi småpengene til hjemløse tiggere enn bortskjemte unger på starbucks!
PS. Legger ved oppskiften på en perfekt Irish Coffee:
4 cl Irsk whiskey
8 cl varm kaffe (velg en god rund kaffe)
3 cl vispet krem (den skal være som fløyel) Bruk gjerne litt hvitt sukker og sherry i kremen.
1ts brunt sukker (helst demerarasukker om du har det)
Drikkes gjennom kremen, IKKE med sugerør!
Jeg er nominert til Folkets Favoritt. Det kan kun stemmes frem til kl 14 i morgen, så liker du meg må du selvsagt gjeeeeeerne stemme på meg HER
Det fine med Facebook er at man kan klikke seg til en slags form for god samvittighet. Det finnes utallige grupper man kan melde seg inn i: Nei til mobbing. Ja til likestilling. Nei til fattigdom. Nei til vold, osv osv. I nyere tid kan man bytte ut sitt eget profilbilde som gjør at du viser avsky mot terrorhandlinger eller at man støtter homofile sine rettigheter. For de fleste er det naturlig å støtte slike ting på Facebook. De fleste oppadgående folk er selvsagt imot mobbing, fattigdom, rasisme og krig. Dette er en selvfølgelighet for de fleste av oss. Spørsmålet er, blir verden bedre om vi alle er støttemedlemmer på Facebook eller bytter profilbilde noen uker?
Jeg trøstet Paris…..
Jeg tenker at dette kun hjelper meg og mitt alterego mer enn det hjelper folk som står midt i det. Jeg tror ikke at han eller hun som blir mobbet i skolegården hver eneste dag tenker at det er godt det finnes en gruppe på Facebook og jeg tror ikke mine homofile venner blir mindre sjikanert av at jeg bytter profilbilde noen uker.
Vi trenger ikke Facebook for å samle et folk. Det beviste vi fint da vi hånd i hånd gikk i fakkeltog for Benjamin Hermansen mange år før Facebook engang eksisterte. 40.000 mennesker, sammen. DA viste vi samhold!
Er vi i ferd med å slutte å bry oss i virkeligheten? For hva gjør vi når vi ser enkle ting som at en bussjåfør tekster mens han kjører? Joda, vi tar bilde av det isteden for å be han slutte med det. Facebook kryr av filmer hvor folk blir mobbet, sjikanert og slått, men det er få filmer hvor den som filmer griper inn. Samhold på sosiale medier er ikke noe ekte samhold, men en enkel måte man kan fortelle sine venner, «se…jeg bryr meg også.
Hvorfor støtte LLH når jeg bare kan bytte profilbilde?
Samhold er noe mye større enn Facebook. Samhold er å stå side om side. Samhold er å tenne den andres fakkel med din fakkel og målrettet gå samlet i et felles tog for det du måtte tro på. Samhold er å gjøre disse tingene, selv om det er minus 20 grader.
Jeg som mange andre trykker liker og bytter profilbilder slik at vi skal fremstå som gode mennesker for våres facebookvenner. Og så traver livet videre. Det finnes selvsagt mennesker som gjør en masse for samfunnet, men de skryter sjelden av det på Facebook. For dem er slike ting et kall i livet.
Så for deg og meg som ikke har et så stort hjerte (eller like god tid) tror jeg faktisk det holder mer enn nok med å være en god person for sine nærmeste. Med det så mener jeg at man skal akseptere alle hudfarger, seksualiteter, religioner, i praksis! Kanskje vår neste generasjon ikke trenger å bli en gjeng som klikker seg til god samvittighet. Verden er tross alt noe vi lever i, Facebook er vi bare innom.
Ja, det stemmer at jeg tok en liten #nutscaping på scenen under vixen blogawards. Jeg ble provosert av å lese alle kommentarer om at dama mi var så digg, så da ville jeg flytte fokus over på MEG! For hva gjør vel det? Ingenting. Det ble også framstilt i media som “Komikerfrue Marna Haugen Burøe kom med komikermannen”! Som om vi to ikke er to egne individer? Det føltes så jævlig bra å bare kunne være litt “crazy” og gjøre hva man ville på den scenen. Jeg angrer iallfall ikke!
Dette er noe jeg gjorde for oppmerksomhet rundt meg som person og dette gjorde jeg for oppmerksomhet rundt et tema jeg mener er viktig! Dette er noe jeg gjorde fordi jeg er lei av det evige fokuset på kroppen til kvinnene som møter opp på prisutdelninger, og ellers i arbeidslivet. Mens mannen? HAN FÅR INGEN OPPMERKSOMHET!!
Jeg har enda til gode å lese om min kropp eller antrekk på store hendelser som Vixen, Spellemannsprisen, Nobels Fredspris eller hva det nå måtte være. Men kvinners entrè leser man om, hele tiden!!! Jeg prøvde vel bare å gjøre en tydeligvis “stor greie” til litt mindre farlig, litt mindre stor greie og litt mer avslappet. Om jeg klarte det? Nei. For vi menn har enda en så jævlig lang vei å gå. Og om det ikke hjalp, så hadde jeg det morsomt i alle fall.
Det er to tanker som skremmer meg mest av alt i verden. At noen kjører på mine barn eller at jeg skal oppleve noe så forferdelig som å kjøre på et barn. Vi er inne i en mørk mørk periode. Hos oss står solen opp ca kl 09:00 og den går ned ca kl 16:00. Det vil si at når jeg leverer min sønn til og fra skole er det stort sett ganske mørkt ute.
Syvåring som han er, leier han meg ikke alltid pent i hånden. Noen ganger ser han en klassekamerat lengre frem på veien og da er det ikke alltid han er like flink til å se seg om etter trafikk, som en voksen (Fakta: Barn frem til fylte seks år tror de kan stoppe en bil med bare hendene).
Siden jeg er gift med ei fra Skunnmøre er jeg trofast leser av Sunnmørsposten (sumpen). Og det var i november jeg kom over DENNE artikkelen. Så da var det bare å bestille.
Dette innlegget er IKKE sponset. Jakken er ærlig og redelig kjøpt og som jeg sa i starten, INGEN vil oppleve at sine barn blir påkjørt eller at du kjører på et annet barn.
Det ekstra kule er at Theodor digger jakken. «Skikkelig Star Wars pappa».
Slik ser Theodor seg selv og jakken.
Slik ser billister han
Dette er 1000kr jeg håper ALLE vil investerer på sine barn. Jakkene kan bestilles HER
Om du ikke har barn selv blir jeg veldig glad om du deler dette. Refleks er barnas bilbelte i trafikken <3
I går laget jeg et innlegg og det gikk ikke lang tid før det haglet inn kommentarer om at jeg var en mobber som burde vite bedre. Dere som skrev slikt fjas må først og fremst vite hva mobbing er. Som jeg sa til VG: Mobbing er når en person gjentatte ganger blir utsatt for negative handlinger! Dere som alltid tar frem pekefingeren og kaller andre mobbere oppleves som mobbere selv……
Anyway, mange mente jeg var for «høy på pæra» til å tulle med meg selv….so here we go!
One fat baby vs One fat baby
Justin Bieber vs Rosemarie Köhn
Ung Burøe vs Limahl
Moi vs Sven-Eirik Utsi
Sorry Tommy… its out there
«Tøff jente som tør å stå frem. Gjerningsmannen er såklart ikke norsk. Takk for kulturberikelsen» leser jeg at noen skriver på facebook etterfulgt med link til et blogginnlegg av ei jente som har blitt voldtatt. Under kryr det av kommentarer som «du er rasist» men også støttekommentarer og tommel opp. Det er selvsagt lett å dømme vedkommende som har lagt ut dette som rasist, men er han rasist eller har bare mangel på kunnskap som gjør han usikker og redd?
På generellt grunnlag er det ikke mange av oss som tør innrømme at vi av og til er redde, uvitne og dermed usikker. Det er så lett å la være å stille spørsmål ved ting som bekymrer oss og heller hoppe rett til svaret, kanskje for å ikke fremstå som en klovn i facebookmanesjen.
Dette er en enkel forsvarsmekanisme mange av oss bruker. Det er jo mye enklere å skrive på facerbook : Ikke faen om jeg reiser til Tyrkia hvor disse terroristene er! Enn å stille spørsmålet: Er det egentlig trygt å reise på ferie til Tyrkia? Du skjønner, jeg er litt usikker for media skriver så mye.
Det er ikke noe nytt fenomen at man skjuler sin egen frykt med sinne og frustrasjon. Jeg har selv ventet bekymringsfullt på min datter som skulle være hjemme kl 23, og når hun da kommer hjem 23.30 skjeller jeg henne ut etter noter. Det jeg burde fortelle henne er at jeg ble bekymret og redd da hun ikke kom til avtalt tid og telefonen var slått av.
Ofte er det usikkerhet og svakhet på kunnskap som er grunnlaget for dårlig oppførsel. Det er lettere å snakke negativt om en religion enn å lese seg opp. Det er lettere å le på avstand av en med nedsatt funksjonsevne enn å gå bort å bli kjent med personen inni den kroppen.
Det har nesten blitt en trend å beskylde folk for enten å være mobbere eller rasister.
Å si noe rasistisk betyr ikke alltid at han eller hun er rasist. Det unnskylder ikke det som ble sagt, men av og til sier vi ting som er lite gjennomtenkt, det er menneskelig. Noen ganger blir vi såpass påvirket av andre sin frykt at vi adopterer den slik at vi fremstår mindre sårbar.
Så neste gang du leser en oppdatering på Facebook du føler er rasistisk, still heller spørsmålet tilbake :Har du nok kunnskap om det du skriver eller er du redd det ukjente?
Da ville vi kanskje fått en mer nyansert og saklig debatt istedenfor skjellsord og utropstegn som sjelden fører noe godt med seg. Det er rett og slett for mye hat der ute!
Verdens rikeste land Norge bør vise raushet i forhold til mennesker som er på flukt, men vi bør også vise forståelse for at folk i landet er bekymret til strømmen av flyktninger. Det er blir for enkelt når noen sier at «alle muslimer er like», det vet vi ikke stemmer. Men det blir også for enkelt å kalle en som er skeptisk for rasist. Målet må være at vi skal kunne diskutere ting fritt uten at noen kaller den ene for naiv og den andre for rasist. Først da tror jeg debatten kan bli saklig.
Det finnes mennesker som tenner på tær og det finnes mennesker som blir kåt når de lukter promp. Alle har vi vårt, så hva er ditt? Kjenner du noen som har en litt rar fetisj eller tør du fortelle om din egen? Du kan være anonym i kommentarfeltet. Alt er tydeligvis normalt, bare se her:
Noen gang drømt om å være baby? Klikk HER
Kanskje du er født i feil rase? Klikk HER
Solen skinner og ungene hopper i sengen, men jeg føler meg bare trist og ensom. I over 20 år har du vært min aller beste venn.
Når jeg var alene, var du alltid der.
Når livet var på det tøffeste, var du der.
Når jeg skulle feire ting, var du der. Du har rett og slett alltid vært der for meg, men nå er det over og det er mitt valg.
Jeg går fra deg.
Så hvorfor har jeg valgt å slutte å snuse:
Vel, det er ikke for min egen del. Slutter man av egne grunner tror jeg faktisk det er helt umulig å klare det. Jeg slutter rett og slett med tanke på min kjære kone og mine barn. For jeg skal innrømme at snusen som har gledet meg i så mange år faktisk har vært et stort problem for mine omgivelser. Det er med en flau smak i munnen jeg nå skal innrømme endel ting som sikkert får mange snusere til å hate meg (mer).
Sånn, da kan de som forsatt snuser hate meg, men det er sannheten. Jeg har som sagt snust i over 20 år, så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg valgte å slutte 1. januar (har selvsagt hørt det er en dum dato), men det har gått overraskende fint. Det var ekstremt tungt de første ti dagene, men så roet det seg faktisk ned. Uansett så er mitt tips, ikke slutt for din egen del, men slutt for de som er rundt deg daglig!
Jeg mener helsevesenet kjører en helt feil kampanjestrategi når de år etter år maser om at folk bør tenke på sin egen helse. Vi røykere og snusere driter i vår egen helse. Ha heller fokus på hvordan de nærmeste rundt deg opplever å leve sammen med en som snuser eller røyker. Dette “for din egen del” er fullstendig bullshit og bare tull.
Nå skal jeg på trening en tur, ikke for min egen del, men fordi at dama synes det er sexy når jeg er litt mer fit.
Slike ting burde stå som advarsel:
Jeg har aldri hatt hund, men en helt flokk med unger og jeg mener at unger bør oppdras på akkurat samme måte som hunder.
HUNDEN DIN
Med dyr skal vi aldri være fysiske, men ha faste rammer. Konsekvente eiere gjør at hunden føler seg trygg.
Bor dere to eiere sammen er det viktig at dere fremstår som enige ovenfor hunden. Om den ene eieren er streng mens den andre gir etter er det lett for hundet å spille dere opp mot hverandre. Dette gjør også hunden meget forvirret i forhold til hva som er faste gode regler.
Gå tur med hunden hver dag. Gjerne i skog og mark slikt at hunden får utfordret seg litt. Det er viktig at hunden får se, høre, lukte, føle og oppleve alt moder jord har å by på.
Gi hunden din et godt kosthold hver dag. Det er selvsagt lov med belønning av og til, men det er du som eier som har ansvaret for hunden sin kosthold.
Gi hunden din masse ros, kjærlighet og anerkjennelse. Dette gjør at hunden din blir mer trygg, selvstending, lykkelig og ikke minst blir din hund god på å vise nestekjærlighet.
UNGEN DIN
Med barn skal vi aldri være fysiske, men ha faste rammer. Konsekvente foreldre gjør at barnet føler seg trygg.
Bor begge foreldre sammen er det viktig at dere fremstår som enige ovenfor barnet. Om den ene foreldre er streng mens den andre gir etter er det lett for barnet å spille dere opp mot hverandre. Dette gjør også barnet meget forvirret i forhold til hva som er faste gode regler.
Gå tur med barnet hver dag. Gjerne i skog og mark slikt at barnet får utfordret seg litt. Det er viktig at barnet får se, høre, lukte, føle og oppleve alt moder jord har å by på.
Gi barnet din et godt kosthold hver dag. Det er selvsagt lov med belønning av og til, men det er du som foreldre som har ansvaret for barnet sin kosthold.
Gi barnet din masse ros, kjærlighet og anerkjennelse. Dette gjør at ditt barn blir mer trygg, selvstending, lykkelig og ikke minst blir ditt barn god på å vise nestekjærlighet.
I dag er det tre år siden du fridde til meg og 13 år siden jeg fridde til deg <3
For tiden farter jeg ekstremt mye rundt for å prøve ut tekster til mitt nye stand up show, som har premiere i Bergen 2. september. Derfor ser jeg ekstra frem til noen fridager.
Island er et sted man typisk sier at man har lyst å oppleve, men så går det dessverre i glemmeboken. Men ikke denne gangen, JEG SKAL TIL ISLAND. Jeg reiser ikke alene, med meg har jeg min kjære datter Leah og vi gleder oss stort til fire dager med bare far/datter tid. (Tror hun gleder seg til shopping også) Du kan se litt av hva vi skal HER
Icelandair har kommet opp med et fantastisk konsept som gjør Island til et naturlig stoppested på din rute. For når du flyr med Icelandair over Atlanteren kan du stoppe på Island i opptil 7 netter uten ekstra flykostnader.
Det andre som er überkult er at på Island får du med deg din egen Stopover Buddy. Altså en som jobber i Icelandair som viser deg rundt på Island. Du slipper altså kart og kompass. Det er bare å si hva du ønsker å oppleve også guider de deg rundt.
På mandag drar Leah Marie og jeg til Island for å oppleve alt dette. Følg meg på snap : Mrburoe eller instagram HER, eller kanskje du vil følge Leah Marie på instagram HER.
Kom gjerne med tips til ting vi må oppleve i kommentarfeltet:)
Kjære Trond Viggo.
Først og fremst vil jeg si at du har vært et stort forbilde for meg i mange år. Du har vært mitt store barndomsidol, ungdomsidol og voksenidol.
På sett og vis er vi nå kollegaer i humorbransjen, selv om du riktig nok er noen divisjoner over meg.
Vi kjenner hverandre ikke godt, men de få gangene i året vi møtes på Gardermoen eller Flesland gir vi hverandre en kollegial klem og snakker lett om vær og vind. Jeg skal innrømme at under samtalen er jeg bittelitt «starstruck», selv om jeg tror jeg klarer å skjule det ganske godt.
Det er kanskje fordi jeg har hatt deg så mange år som forbilde at jeg blir sjokkert, forvirret, lei meg og litt sint når jeg hørte deg på en av mine favorittpodcaster, «Alt du sier er feil, Espen».
Plutselig blir du enda en mann i 60 åra som må proklamere din rett til å bruke ordet «neger».
Først så peker du på det du kaller den «tullete politiske snillismen» hvor vi ikke skal peke for mye på folk. Etterpå kommer du med en utredning og forklaring på hvorfor det skal være lov for deg og kanskje andre å bruke ordet «neger». Det minner meg nærmest litt om når en person sier, «ikke for å være slem, men…». Også blir det sagt noe slemt etterpå.
For ikke mange uker siden hadde også Arild Rønsen et slags behov for å forklare sin rett til å bruke ordet «nigger» og «svarting». Han som deg brukte også det «sterke» argumentet: men jeg mener ikke noe vondt med det..
Du Trond sier at for deg er «neger» en betegnelse på et menneske som er finere enn gjennomsnittet. Og du forteller videre at du mener det som et stolthetsbegrep og at selvsagt ikke skal si dette til folk om det støter dem. Vel Trond, dette støter de fleste. Kanskje du har noen afrikanske venner du kan kalle «neger», men du må ikke glemme at du er selveste TROND VIGGO TORGERSEN og når du som idol gjennom flere tiår for mange sier din private mening, så når den ut til litt flere enn et tilfeldig nett-troll fra Brumunddal.
For de fleste Afro-amerikanere og Afrikanere er ordet «neger» et uttrykk som er knyttet til undertrykkelse, folkemord og tortur.
Selvsagt kan det godt hende du har en venn som synes det er greit, men det er trist at du offentlig ser et behov for å forklare din rett til å bruke dette ordet.
Videre forklarer du at ditt norske ord for neger ikke handler om å se ned på noen, det handler bare om å si at her er det en som ikke ser ut sånn som de fleste andre gjør, og da hjelper det ikke bare å være pakistaner, da må du være ordentlig «neger». Hvor du videre forklarer at for deg handler det om et menneske som i gjennomsnittet er finere enn de andre norske.
Som tidligere barneombud burde du hold dette for deg selv, Trond. Dette handler ikke om ytringsfrihet til å si hva man vil, men rett og slett om respekt ettersom vi så godt kjenner historien.
Jeg regner med at du kjenner noen foreldre med barn som har Downs syndrom eller at du kjenner noen som har det. Disse ser jo ikke ut som de fleste andre gjør, og ofte har de med Downs syndrom et rausere hjerte enn oss andre. Kaller du da dem for «mongo», eller har du lært deg i voksen alder at man ikke sier slikt eller gjemmer du deg bak at du sa «mongo» i din barndom (altså i 1959)? Jeg håper og tror at du egentlig ikke mente dette, men at du improviserte uten samme hell, som den gangen du lagde fantastiske «skotten» på one-take.
Når folk sier at de anser «neger» som et negativt ord, hvorfor da, på død og liv, skal du bruke det? Uansett hva det ordet betyr for deg, så blir folk støtt. Da kan man vise respekt, og ikke holde på et luftslott om at dette ordet ikke er negativt.
Som du selv sier, du må «tenke sjæl»
PS! Håper vi kan fortsatt gi hverandre en klem på flyplassen.
Ørjan
Bilde: Skjermdump Dagbladet og Nrk
The post Kjære Trond Viggo. appeared first on Ørjan Burøe.
Sjalusi er ikke en tilstand men en sykdom. Jeg vet alt om hva det vil si å være sjalu, jeg var tross alt den verste selv. Det er sikkert mange former for sjalusi -det vet jeg ingenting om, men jeg vet at min ikke var bra. Ja du leste riktig, ER sjalu, ikke var. Ting er bra nå, men jeg ser på sjalusi som en alkoholisme, og det er noe man må jobbe med hver dag på lik linje som en tørrlagt alkoholiker. Vi er lykkelige nå, men slik har det ikke alltid vært. Jeg har gruet meg veldig til å skrive om dette. Ikke er det bare flaut å være sjalu, men det følger også med en stor skam. Skammen kommer i mitt tilfelle av at jeg visste jo så inderlig godt at mine sjalu tanker ikke hang sammen med virkeligheten. Det var ting jeg diktet opp inni mitt hode, også klarte jeg å lage det til en logisk sannhet.
Jeg hører ofte folk si at det er sunt å være litt sjalu, vel jeg representerte ikke akkurat den sunne versjonen. Når hun gikk i dusjen kunne jeg kaste meg over mobilen hennes i et desperat forsøk på å finne noe som ikke skulle være der. Det syke med det var at jeg røpet meg selv gang på gang. Det kunne være en enkelt tekstmelding hvor det stod «flott da ses vi kl 16. Mvh Knut», som satte hjulene i gang. Da Google jeg telefonnummer, sjekket på å gulesider, fant et navn, sjekke det opp mot facebook osv. osv.. Når jeg da ikke fant noen logisk forklaring på hvem denne Knut var bet det sånn i meg at jeg før eller siden sa i en slags dum bi-setning «hvem er han Knut da?». Da kunne selvsagt hun se dumt tilbake på meg og forklare «det er han som skal fikse den lekkasjen på badet» osv.. #flaut.
Problemet mitt var at jeg ofte kunne forsvare min sjalusi. Jeg kunne forklare henne et eller annet dumt hun hadde gjort for lenge siden og blåse det opp til en greie slik at det hørtes fornuftig ut for henne når jeg forklarte hvorfor jeg reagerte sånn og sånn. Jeg var så flink, manipulerende og overbevisende at hun noen ganger til og med sa unnskyld til meg. Sjalusi går ikke over av seg selv eller forsvinner når man har litt rett. Sjalusien blir bare større og verre. Jo mer hun la seg flat for meg jo vondere fikk jeg det inni meg selv. Tenk at jeg hadde plaget et menneske så mye at hun gav opp å ta kampen mot mine syke tanker. Sakte men sikkert gled vi fra hverandre som kjærester. Hun hadde gitt meg full kontroll over seg og sitt liv. Jeg burde jo følt en slags lykke, men heldigvis klarte det å snike seg inn en tanke i hode mitt som sa at jeg var på vei til å miste henne.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne ha det slik lenger. Det var ikke rettferdig for hverken henne eller meg. Jeg vet ikke om dette er en sjalusi-fasit, men jeg lagde meg en liste over ting jeg måtte endre meg på. Jeg utfordret meg selv steg for steg. Alt skrev jeg ned på små lapper til meg selv for å ikke glemme, men faktisk gjennomføre.
Det tøffeste med hele listen var faktisk ikke å gjennomføre den, men å skrive den ned. Hver gang jeg tok opp lappen kjente jeg en slags skam og kvalme over meg selv. Tenk at jeg har problemer med disse enkle tingene? Tenkt hvordan hun har det som egentlig vet dette? Det rare er at det hele gikk veldig fint – overraskende fint. Det var selvsagt ikke gøy første gang hun var på byen med venninner, men det var noe inni meg som faktisk lo litt av meg selv som satt der hjemme og utfordret meg selv på noe som er en selvfølge for folk flest. Jeg sa selvsagt ikke noe til henne, men sakte og sikkert merket hun en endring i meg. Det var gått ca. fire uker før hun en kveld kysset meg og sa at hun følte vi hadde det så mye bedre for tiden. Jeg latet som ingenting og spurte «hvordan da?», og hun svarte like uant tilbake, «jeg vet ikke, annerledes lissom». Inni meg kjente jeg en slags stolthet. Dagen etter var jeg litt høy på meg selv. Da hun satt foran datamaskinen trakk jeg pusten dypt og spurte henne; «kunne du byttet passord på dataen og mobilen din?». Hun spurte selvsagt hvorfor, og jeg forklarte at jeg ville endre meg på endel ting rundt det med å ha kontroll. Uten å nøle begynte hun å forsvare meg som i gamle dager og at det trengte hun ikke og bla bla bla, men jeg forklarte henne at dette var fordi jeg ønsket å miste kontrollen og at det var en utfordring jeg hadde gitt meg selv. Sakte med sikkert ble ting bare bedre og bedre. Det tok ikke lang tid før vi faktisk også hadde galgen humor på det. Hun kunne få en melding også kunne hun tulle til meg å spørre om jeg var nysgjerrig.
Den dag i dag har vi det veldig fint. Jeg har lært meg å leve med det som har vært min største frykt -at jeg kan miste henne. Når jeg kom til det punktet hvor jeg aksepterte at det kunne skje var det mye enklere å fokusere på å ha det fint sammen. De første jævlige årene vi hadde sammen kan jeg aldri gi henne tilbake og jeg må stadig bevise ovenfor henne, og ikke minst meg selv at jeg har endret meg. Dette er min alkoholisme og min sykdom. Det som er viktigst for meg videre er at det aldri mer skal bli hennes byrde.
Viktig med humor, så «telefonen» var selvsagt med under bryllupet
The post Sjalusi er en sykdom appeared first on Ørjan Burøe.
Med raske skritt nærmer det seg sommerferie for meg og hele min familie. Endelig skal mange ukers arbeid belønnes med flere ukers ferie med familien. Kontorlandskap byttes ut med sandstrand. Sur traktekannekaffe og svett nistepakke blir nå kald øl og pizza Margarita i solnedgang og 30 varmegrader. Det var i alle fall tanken da jeg trykte «bestill» på den forlokkende hjemmesiden til reisebyrået.
Kl 05.00
Jeg våkner av at kona står anpusten foran meg. «Den eller den», sier hun mens hun holder opp en blå og en rød kjole. Jeg tar en bråsjans og svarer «den røde». Hun takker meg og tar på seg den blå.
«Flyet går om fem timer Ørjan, kan du smøre ungene med sunblock nå». Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg absolutt skal gjøre det nå, men jeg hører på stemmeleiet at dette var ikke et spørsmål. Ikke vet jeg helt hvorfor jeg fikk oppgave som smører, for når jeg er ferdig spør hun meg om jeg har gjort det godt nok. Selvsagt, svarer jeg. Hun smiler til meg. Putter sunblocken i vesken og sier «jeg smører dem på flyet jeg».
Kl 06.00
Bilen. Ungene fortsatte på ingen som helst måte å sove da de flyttet fra sine varme senger til bilsetene sine. De fikk jo en oppkvikkende pitstop nedi solkremflasken. Allerede nå kjenner jeg svetten renne nedover nakken. Jeg kjemper mot panikkanfallet som terapeuten min selv utløste med sin første faktura. Det er trangt om plassen i både brystkassen og pusterøret. Lyden av ungene i baksetet blir fjern, som å høre gjennom bomull. Akkurat nå ønsker jeg meg et panikkanfall, en pause, men kona henter meg bestemt tilbake med stemmen sin. Ørjan, Ørjan! Hører du ikke etter? På stramt Sunnmørsk kjører hun quiz om pakkelisten. Nå ber jeg til høyere makter om bittelitt tinitus, om ikke annet. Jeg mumler noen svar og skrur på radioen i håp om at bildet skal roe seg. Ah, lyden av Norge gir meg et lite sekunds herlig flukt, men blir så brutalt avbrutt av min vakre kone som skrur ned lyden. Hun må konsentrere seg.
Kl 06.45 bilen
På flyplassen leter jeg etter en tralle helt til jeg ser at eldstemann på syv alt har funnet en. Han har alt fått den opp i en toppfart på 15 kilometer og som kartleser foran på tralla sitter minstemann på snart to. Som en redd giraff løper jeg for å stoppe ungene i å krasje inn i en japansk turistgruppe, mens jeg hører kona rope etter MEG; ”-Ikke stikk av nå da”.
Med et fast ”kjærlig” grep trykker jeg syvåringen inntil meg mens minstemann sitter på skuldrene og sikler ned på meg mens han i taktfast rytme drar meg i skjegget som om jeg var en hest ute av kontroll.
Kl 07.15
I køen før bagdrop insisterer kona på å ta en siste kikk i kofferten. Hun bruker ukjennelige og ord som ”to delt bikini og after sun” og argumenterer med ”tull å bruke penger på slikt der”. Med sammenbitte tenner og i ren frustrasjon prøver jeg å minne henne på at vi måtte sitte på kofferten for å få den igjen og at om vi åpner den har vi en ”troll-ut-av-eske” situasjon.
Av og til lurer jeg på om hun har en slags indre glede av å se meg nesten få hjerteinfarkt, for plutselig tar hun meg hardt i armen, ser meg rett inn i øyene og sier; ”husket du passene”? Jeg hører pulsen banke i tinningen og tenker ”hva slags mindfucking er det du driver med”!? Så tar hun opp passene fra sin egen veske og ler av seg selv som hun nettopp har levert verdens morsomste practical joke.
Kl 07.35
På vei mot sikkerhetskontrollen har eldstemann funnet ut at man kan ta av og på sikkerhetsbåndet og plutselig hører jeg meg selv mumle en slags halvveis trussel til han om at de som står der er faktisk politi så om han….
”Har du noen flytene gjenstander eller datautstyr” sier den store sikkerhetsvakten på 62kg, knappe 23 år.”Kan jeg sette igjen disse?”, sier jeg ironisk tilbake, han har selvsagt ingen humor på dette og gjentar bare spørsmålet.
På få sekunder har jeg faktisk klart å få meg selv, to unger og til og med en barnevogn gjennom kontrollen. Altså, kona insisterte på at det var veldig smart med en reisevogn på flyplassen tilfelle minstemann ville sove. Hun hadde da glemt at hun en time tidligere serverte skoleboller til frokost i bilen og at han nå var like hyper som om du skulle gitt Petter Stordalen vodka/battery intravenøst.
Kl 08.10
Fra innsiden av kontrollen hører jeg kona krangle med nevnte unge vekter. Om en Sunblock hun mener er nesten er tom og at den på ingen som helst måte måler 125ml. Samtidig peker hun mot meg og barna. Jeg snur meg og later som jeg ikke kjenner henne.
”Heldigvis” er jeg fullt opptatt med å få opp den forbanna reisevognen, men tydeligvis må man jo ha sivilingeniør utdannelse for å klare noe slikt. Plutselig står kona foran meg, ”forbanna dust”.. Heldigvis var det ikke meg hun siktet til, men sikkerhetsvakten som nå hadde tatt fra henne Sunblocken.. altså 79kr. Jeg spør om hun kan åpne reisevognen. Noe hun selvsagt ikke kan gjøre uten å fortelle meg at jeg burde ha fulgt med når hun forklarte meg hvordan første gang. ”Du holder der, også trykker du der, også skyver du den ut til siden…” etterfulgt av.. du er også en dust. Det er bare duster her.
Det går ikke mange minutter før jeg registrerer at minstemann holder på å sove i reisevognen og jeg tenker i mitt stille sinn, ”det finnes en gud”. Men finnes det en Gud så finnes et også en satan. Og når hun, altså kona oppdaget at minstemann holder på å sovne kjefter hun på meg og sier, ”du kan ikke la han sove nå, da er han våken hele flyturen”.
Kl 08.25
”Vi må få i ungene noe mat», sier hun, rett før hun oppdager den store taxfree-butikken rett foran seg. Det er på dette tidspunktet jeg bare lar kona bli øverstkommanderende. Hun beordrer meg og barna til å finne oss mat, mens hun bare skal kjøpe noe solkrem.
Nok en gang befinner jeg meg i en slags sluse. Denne gangen i en pizza kø. Selvsagt er jeg enig i at barn skal ha rettigheter og bestemme selv, men at familien foran skal forklare alle ungene sine hele pizzautvalget gjør at jeg begynner å hyperventilere bak dem. Og da mor foran i køen roper til betjeningen om de har noe glutenfripizza rakner det litt for meg og jeg hører meg selv si med alt for høy stemme ”det står der.. DER står det GLUTENFRI”..
Jeg klarer omsider å finne en slags bås hvor jeg ser at det vil være vanskeligere for ungene å stikke av om de plasseres strategisk innerst. Vi tygger pizza mens jeg febrilsk vinker til kona som leter etter oss med blikket. Hun tar mitt pizzastykke, tar en stor bit og sier; «Pizza? Du kunne funnet noe sunt da». Jeg hører at jeg unnskylder meg selv med å svare, ”den er i alle fall glutenfri”. Med munnen full av pizza klager hun litt over at de ikke hadde rett Sunblock, men at det var smart å gå innom slikt at hun fikk kjøpt den parfymen den kun har på flyplassen og ingen andre steder i hele verden.
Kl 09:15
Ved gaten spør min kone om jeg har behov for å sove på flyet. Jeg skjønner selvsagt ikke at dette er et lurespørsmål og svarer idiotisk nok ”sove kan jeg gjøre når jeg dør”.
”Er det greit at jeg tar 17A” da, sier hun. Jeg smiler uten å helt forstå spørsmålet, men når jeg kommer på flyet ser jeg at jeg også har fått A. Vel og merke ikke 17, men raden bak, sammen med begge ungene..
En halvtime før landing sovner omsider to skjønne troll i fanget mitt. Jeg ser ut vinduet, sipper i en lunken kaffe og tenker: Det er heldigvis ikke lenge til skolestart og jobb.
The post Endelig ferie… appeared first on Ørjan Burøe.
Den tiden er kommet hvor de fleste gleder seg til en velfortjent ferie med familien. La oss ikke glemme alle utfordringene som står for tur.
Mange av oss lever et liv der hverdagen består av åtte timers jobb, ungene går i barnehage eller skole og på slutten av dagen møtes hele gjengen i det trygge store hjemmet, på mange kvadratmeter hvor du til enhver tid kan gjemme deg i din faste sofakrok eller snike deg inn på soverommet for en liten «power nap».
Da er det viktig å huske på, en ferie består av det totalt motsatte, i alle fall om man skal ha hotellferie…
Allerede ved ankomst til hotellet starter kaoset. Før hun i resepsjonen rekker å spørre om «Passport and reservation» står ungene og hopper opp og ned mens de roper tostemt, «vi vil bade! vi vil bade! vi vil bade!».
Damen bak disken prøver å tulle med barna, men bak det falske servicesmilet kan du se at hun har lyst slå den ene ungen med den andre.
Pga. grytidlig fly har jeg selvsagt vært «smart» og kledd deg godt med langbukse og genser. Bokseren under minner meg om et plagg fra «førstegangstjenesten, når helvetesuka stod for tur.
På toppen av det hele klarer hun bak disken å gi ungene hver sin kjærlighet på pinne. Akkurat som sukker skal redde alt nå.
«I keep the passport here», sier damen bak disken og uten å blunke gir jeg fra meg rettighetene til å forlate dette landet når jeg selv måtte ønske.
Vi kommer oss inn i den trange heisen og rett før døren lukker seg, kommer det en dryppene våt engelskmann iført kun en Speedo og en Manchester United håndduk som han har selvsikkert rundt halsen. Misforstå meg rett, han var ingen fotballspiller, men så mer ut som han hadde spist opp en fotballspiller eller to. Jeg presser meg mot ungene, men kjenner at uansett hvilken vei jeg vrir meg så treffer den våte «airbagen» hans ryggen min.
Da vi kommer ut av heisen visker kona til meg; «Så du tærne hans. ? – æsj ass». Jeg så dessverre ikke tærne hans, men kunne forsikre min kjære om at det hadde sannsynligvis ikke han heller gjort på mange år.
Vi kommer oss inn på rommet og ungene har tydeligvis alt funnet et skiltet på veggen hvor det står at det er lov å hoppe i sengen. «Vi skal alle sove sammen», sier jeg mens jeg titter på to dobbeltsenger som er dyttet inntil hverandre. Alene i sengen ser jeg riktignok ut som Hugh Hefner, men i motsetningen til han skal jeg ikke sove der med fire jenter som fniser, men med ei kone som fiser.
Kona titter ut av vinduet og prøver å gi meg gåsehud med den berømte setningen «sjekk den utsikten». I mitt stille sinn tenker jeg: «kommer jeg noen gang i løpet av denne uken, å titte ut av det vinduet for å nyte den?».
«BADE, BADE, BADE» roper de i kor mens de hopper opp og ned i sengen. «Forsiktig så ikke sengen ryker», sier kona. Hvorpå jeg svarer. Klarer de sengene han Engelskmannen, så overlever de litt hopping fra ungene kjære.
Kona ber meg hjelpe henne med å legge kofferten på sengen slik at hun kan finne frem badetøy. Jeg tar selvsikkert et grep med høyrehånden, men kjenner at jeg må hjelpe til med venstre slik at jeg ikke skal få brokk av å løfte det trillende mursteinen hun har tatt med seg.
«Hva har du egentlig med deg?», spør jeg. Hun svarer at man aldri helt vet hvordan været blir. Akkurat som den setningen skulle forsvare 28 kg med kjoler.
Jeg finner frem badetøy til barna og det er nå jeg forstår hva kona mener med setningen, »man aldri helt vet hvordan været blir».
For hun går catwalk ut og inn av badet iført forskjellige bikinier og saronger (etter 13 års samliv har du lært deg hva en sarong er). «Den, eller den, eller den?» spør hun, mens hun flørter med blikket til meg.
Jeg hører meg selv si «har du tatt med deg to cowboyhatter?» Hun konstaterer at det IKKE er cowboyhatter, men solhatter som-faktisk-er-bra-for-henne-å-ha-ettersom-at-solen-kommer-til-å-ødelegge-hårfargen-hun-satte-i-håret-før-vi-reiste-ned-hit-bla-bla-bla….
Da hun endelig har bestemt seg for et antrekk og vi er på vei ned stopper hun meg i igjen.. «de eller de»? Sier hun, mens hun vifter med to sandaler. «Samma det» svarer jeg. Hvorpå hun snurt svarer med lavt blodsukker, «du kunne brydd deg litt mer».
Jeg prøver da humoristisk å svare at jeg liker de, men at han engelskmannen sikkert liker de andre, ingen latter fra kona…
Jeg er på ingen måte noe matematiker, men ved rask hoderegning får jeg ikke regnestykket ved bassenget til å stemme:
Det er 300 solsenger. 300 håndduker, men kun 150 mennesker? I mitt stille sinn tenker jeg det ikke er rart det er krig i verden når kampen allerede handler om å «eie» flest solsenger.
Men nederst i høyre hjørne, like ved den overfylte søppelkassen med bleier kan jeg skimte en solseng i skyggen. Som en hissig fotballpappa roper jeg til guttungen «TA DEN!» Så her sitter vi. En liten familie på en enda mindre solseng og nyter starten av en ferie som skal gjøre oss uthvilt…
Skulle gjerne skrevet mer nå, men må legge meg tidlig.
Skal tross alt opp Klokken 06 for å kapre solsenger.
To be continued…
For deg som ikke har lest avreisen del 1, så ligger det HER
The post Endelig ferie… Del 2 appeared first on Ørjan Burøe.
Når de norske håndballjentene spiller EM-finale, eller Petter Northug sklir inn til en seier heier en hel samlet nasjon. Vi samles i stuer, på barer og på tribuner. Noen har med kubjeller, noen store flagg, mens andre har malt hele ansiktet rødt, hvitt og blått. Som et samlet folk heier vi Norge frem — gang på gang.
Faktisk så kan vi banke oss stolt på brystet over å ha levert «Beste vinterlekene noensinne» på Lillehammer i 1994.
Det som undrer meg er at dette samholdet og patriotismen som fungerer så utmerket bra under et idrettsarrangement, forsvinner helt når det kommer til viktigere ting. Selvsagt er det viktig å vinne, men vi hadde ikke dødd av en tredjeplass i ny og ne. For vi er verdens beste nasjon på ski, men vi er også verdens beste nasjon i å godta at ting er som det er.
I den norske regjeringen sitter det 19 personer. 19 personer som lager lover og regler for dette landet vårt. Altså, 19 personer tilsvarer 0 0,00036375% av landet vårt.
Lover og regler er viktig og bra, og jeg var som mange andre var spent da den nye regjeringen var klar en oktoberdag i 2013.
Derimot visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når første gjennomførte lovforslag ble at Segway ble lovlig i Norge.
Jeg så på det hele om et absurd frieri til det norske folk og vi lot oss tydeligvis lokke der Erna og Siv satt som to fremmede i en varebil og viftet med godteri etter unger.
Videre dundret regjeringen på med at det norske folk lovlig kunne spille poker og ta med seg mer alkohol fra taxfree. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg ble flau over at disse lovendringene kom først og flau over at ingen reagerte, inkludert meg selv. Dette var jo faktisk ting vi ville ha..
Her sitter det 19 mennesker ved makten, også er dette fanesakene?
Burde ikke de første lovene heller innebære at vi har fokus på dem som trenger hjelp i dette landet. Burde ikke Segway, poker og taxfree bli byttet ut med bedre eldreomsorg, mindre arbeidsledighet og barnehageplasser til alle?
Uansett hvor skuffet jeg blir av den norske regjeringen, så er jeg mest skuffet over meg selv og det norske folk.
Vi er en generasjon nikkedukker som aldri sier ifra. Andre land protesterer høylytt og gir seg ikke før regjeringen gir etter eller går av om de ikke holder valgløfter de gav. Men hva gjør vi? Vi sitter som noen sytepaver på en eller annen pub, og klager til en kompis eller venninne. Riktig nok skriker vi på Facebook og Twitter eller med et innlegg som dette med Caps Lock, men utover det gir vi svært lite motstand.
Så hvor er den norske folkesjela og patriotismen når det virkelig gjelder? Jeg snakker jeg ikke om når håndballjentene ligger under med ett mål. Jeg snakker om når din gamle mor, far, bestemor eller bestefar som har betalt skatt hele livet og nå må spise lunken Fjordland-mikromat fra en stresset sykepleier på sykehjem. Jeg snakker om at det er 13% økning i arbeidsledighet og at det er over 8000 barn uten barnehageplass. Når vi klarer å samle 1 million mennesker foran tv-skjermen hver gang Norge vinner bør vi klare å samle like mange mennesker i gatene når landet vårt er på vei til å tape viktige saker som omhandler vår og barnas fremtid.
Giganten Erik Bye sa det så bra: Politikeren er våres tjenere – ikke våre herrer.
-Og by the way Siv.. Mulla Krekar kjører rundt på en Segway, og det har han nå gjort i mer en 100 dager..
The post Ja, vi elsker dette landet. appeared first on Ørjan Burøe.
Her kommer et tips til alle dere jenter som nærmest får magesår av hva dere skal finner på til kjæresten sin bursdag. For det er nå sånn med oss menn at vi ikke forventer ikke romantisk middag og blomster med en lapp hvor det står «Vi skal til Paris<3».
Gaven min startet med at jeg fikk sove til jeg våknet. Perfekt start! Jeg elsker å levere Dexter i barnehagen, så den gleden rakk hun ikke frarøve meg. På toppen av det hele hadde han bestemt seg for at dette er dagen jeg skal starte å si «pappa», sånn skikkelig, og ikke mpmamma. *Smelt
Etter at Dexter var levert komme jeg hjem til et tomt stille hus – digg! Som den gode narsissist jeg er, kunne jeg sette meg på Facebook for å se hvor mange som virkelig brydde seg om at Ørjan har bursdag. Det er rart med det, men disse gratulasjonene på Facebook betyr masse. #Takk. Jeg ble vel alle mest glad for at min kjære datter på 16 som er bortreist på ferie og likevel husket bursdagen min. (Overfører penger i morgen).
Jeg skulle akkurat til å lage meg frokost da det ringte på døren. På utsiden står denne hyggelige karen som har med seg egg, bacon, pannekaker og ballonger.
Jeg ble så godt og mett at jeg sovnet på sofaen, men ble vekket av en stemme som visket «gratulerer med dagen kjære». Jeg titter opp og der stod det jammen en gave klar som alt var pakket opp.
Etter at jeg var ferdig å leke med den gaven sa min kjære, og jeg siterer samtalen.
Marna: Du vet den golfturen med Kri du snakket om?
Ørjan: Ja?
Marna: Reis på den du.
Ørjan: Men vi skal jo til Ørsta?
Marna: Jeg skal til Ørsta, du kan sette deg ned å booke billetter nå.
Så i lykkelig skrivende stund har jeg nå bestilt meg en uke i Alicante hvor jeg skal drikke Corona og spille golf.
Så til alle dere kjærester. Dont step it up. Step it down, but do it from your heart <3
The post Slik lager du en perfekt bursdag for kjæresten din. appeared first on Ørjan Burøe.
Da Dex Carrington sa til meg at han skulle reise til Uganda for å lage en humoristisk dokumentar om fattigdom, trodde jeg det hadde rablet for han. Jeg spurte hva som var morsomt med fattigdom og da løftet han på skuldrene og sa: ”I dont know, but it’s something funny about it and im gonne find it out». Produsent Alex Lyngaas hadde en idé om at alle dokumentarer som er laget om fattigdom er triste og han mente det var på tide med en humoristisk og ærlig doku.
Jeg har kjent Dex i mange år og jeg ser på han som den kompisen og kollegaen som har mer personlighet enn Ari Behn og Aune Sand på en god dag. Dex er positiv, morsom, snill, inkluderende og målrettet.
Så om du skal bruke 30 minutter av livet ditt på noe anbefaler jeg akkurat denne dokumentaren. Snurr film:
The post Must see! appeared first on Ørjan Burøe.
