Sjalusi er ikke en tilstand men en sykdom. Jeg vet alt om hva det vil si å være sjalu, jeg var tross alt den verste selv. Det er sikkert mange former for sjalusi -det vet jeg ingenting om, men jeg vet at min ikke var bra. Ja du leste riktig, ER sjalu, ikke var. Ting er bra nå, men jeg ser på sjalusi som en alkoholisme, og det er noe man må jobbe med hver dag på lik linje som en tørrlagt alkoholiker. Vi er lykkelige nå, men slik har det ikke alltid vært. Jeg har gruet meg veldig til å skrive om dette. Ikke er det bare flaut å være sjalu, men det følger også med en stor skam. Skammen kommer i mitt tilfelle av at jeg visste jo så inderlig godt at mine sjalu tanker ikke hang sammen med virkeligheten. Det var ting jeg diktet opp inni mitt hode, også klarte jeg å lage det til en logisk sannhet.
Jeg hører ofte folk si at det er sunt å være litt sjalu, vel jeg representerte ikke akkurat den sunne versjonen. Når hun gikk i dusjen kunne jeg kaste meg over mobilen hennes i et desperat forsøk på å finne noe som ikke skulle være der. Det syke med det var at jeg røpet meg selv gang på gang. Det kunne være en enkelt tekstmelding hvor det stod «flott da ses vi kl 16. Mvh Knut», som satte hjulene i gang. Da Google jeg telefonnummer, sjekket på å gulesider, fant et navn, sjekke det opp mot facebook osv. osv.. Når jeg da ikke fant noen logisk forklaring på hvem denne Knut var bet det sånn i meg at jeg før eller siden sa i en slags dum bi-setning «hvem er han Knut da?». Da kunne selvsagt hun se dumt tilbake på meg og forklare «det er han som skal fikse den lekkasjen på badet» osv.. #flaut.
Problemet mitt var at jeg ofte kunne forsvare min sjalusi. Jeg kunne forklare henne et eller annet dumt hun hadde gjort for lenge siden og blåse det opp til en greie slik at det hørtes fornuftig ut for henne når jeg forklarte hvorfor jeg reagerte sånn og sånn. Jeg var så flink, manipulerende og overbevisende at hun noen ganger til og med sa unnskyld til meg. Sjalusi går ikke over av seg selv eller forsvinner når man har litt rett. Sjalusien blir bare større og verre. Jo mer hun la seg flat for meg jo vondere fikk jeg det inni meg selv. Tenk at jeg hadde plaget et menneske så mye at hun gav opp å ta kampen mot mine syke tanker. Sakte men sikkert gled vi fra hverandre som kjærester. Hun hadde gitt meg full kontroll over seg og sitt liv. Jeg burde jo følt en slags lykke, men heldigvis klarte det å snike seg inn en tanke i hode mitt som sa at jeg var på vei til å miste henne.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne ha det slik lenger. Det var ikke rettferdig for hverken henne eller meg. Jeg vet ikke om dette er en sjalusi-fasit, men jeg lagde meg en liste over ting jeg måtte endre meg på. Jeg utfordret meg selv steg for steg. Alt skrev jeg ned på små lapper til meg selv for å ikke glemme, men faktisk gjennomføre.
Det tøffeste med hele listen var faktisk ikke å gjennomføre den, men å skrive den ned. Hver gang jeg tok opp lappen kjente jeg en slags skam og kvalme over meg selv. Tenk at jeg har problemer med disse enkle tingene? Tenkt hvordan hun har det som egentlig vet dette? Det rare er at det hele gikk veldig fint – overraskende fint. Det var selvsagt ikke gøy første gang hun var på byen med venninner, men det var noe inni meg som faktisk lo litt av meg selv som satt der hjemme og utfordret meg selv på noe som er en selvfølge for folk flest. Jeg sa selvsagt ikke noe til henne, men sakte og sikkert merket hun en endring i meg. Det var gått ca. fire uker før hun en kveld kysset meg og sa at hun følte vi hadde det så mye bedre for tiden. Jeg latet som ingenting og spurte «hvordan da?», og hun svarte like uant tilbake, «jeg vet ikke, annerledes lissom». Inni meg kjente jeg en slags stolthet. Dagen etter var jeg litt høy på meg selv. Da hun satt foran datamaskinen trakk jeg pusten dypt og spurte henne; «kunne du byttet passord på dataen og mobilen din?». Hun spurte selvsagt hvorfor, og jeg forklarte at jeg ville endre meg på endel ting rundt det med å ha kontroll. Uten å nøle begynte hun å forsvare meg som i gamle dager og at det trengte hun ikke og bla bla bla, men jeg forklarte henne at dette var fordi jeg ønsket å miste kontrollen og at det var en utfordring jeg hadde gitt meg selv. Sakte med sikkert ble ting bare bedre og bedre. Det tok ikke lang tid før vi faktisk også hadde galgen humor på det. Hun kunne få en melding også kunne hun tulle til meg å spørre om jeg var nysgjerrig.
Den dag i dag har vi det veldig fint. Jeg har lært meg å leve med det som har vært min største frykt -at jeg kan miste henne. Når jeg kom til det punktet hvor jeg aksepterte at det kunne skje var det mye enklere å fokusere på å ha det fint sammen. De første jævlige årene vi hadde sammen kan jeg aldri gi henne tilbake og jeg må stadig bevise ovenfor henne, og ikke minst meg selv at jeg har endret meg. Dette er min alkoholisme og min sykdom. Det som er viktigst for meg videre er at det aldri mer skal bli hennes byrde.
Viktig med humor, så «telefonen» var selvsagt med under bryllupet
The post Sjalusi er en sykdom appeared first on Ørjan Burøe.