Det fine med Facebook er at man kan klikke seg til en slags form for god samvittighet. Det finnes utallige grupper man kan melde seg inn i: Nei til mobbing. Ja til likestilling. Nei til fattigdom. Nei til vold, osv osv. I nyere tid kan man bytte ut sitt eget profilbilde som gjør at du viser avsky mot terrorhandlinger eller at man støtter homofile sine rettigheter. For de fleste er det naturlig å støtte slike ting på Facebook. De fleste oppadgående folk er selvsagt imot mobbing, fattigdom, rasisme og krig. Dette er en selvfølgelighet for de fleste av oss. Spørsmålet er, blir verden bedre om vi alle er støttemedlemmer på Facebook eller bytter profilbilde noen uker?
Jeg trøstet Paris…..
Jeg tenker at dette kun hjelper meg og mitt alterego mer enn det hjelper folk som står midt i det. Jeg tror ikke at han eller hun som blir mobbet i skolegården hver eneste dag tenker at det er godt det finnes en gruppe på Facebook og jeg tror ikke mine homofile venner blir mindre sjikanert av at jeg bytter profilbilde noen uker.
Vi trenger ikke Facebook for å samle et folk. Det beviste vi fint da vi hånd i hånd gikk i fakkeltog for Benjamin Hermansen mange år før Facebook engang eksisterte. 40.000 mennesker, sammen. DA viste vi samhold!
Er vi i ferd med å slutte å bry oss i virkeligheten? For hva gjør vi når vi ser enkle ting som at en bussjåfør tekster mens han kjører? Joda, vi tar bilde av det isteden for å be han slutte med det. Facebook kryr av filmer hvor folk blir mobbet, sjikanert og slått, men det er få filmer hvor den som filmer griper inn. Samhold på sosiale medier er ikke noe ekte samhold, men en enkel måte man kan fortelle sine venner, «se…jeg bryr meg også.
Hvorfor støtte LLH når jeg bare kan bytte profilbilde?
Samhold er noe mye større enn Facebook. Samhold er å stå side om side. Samhold er å tenne den andres fakkel med din fakkel og målrettet gå samlet i et felles tog for det du måtte tro på. Samhold er å gjøre disse tingene, selv om det er minus 20 grader.
Jeg som mange andre trykker liker og bytter profilbilder slik at vi skal fremstå som gode mennesker for våres facebookvenner. Og så traver livet videre. Det finnes selvsagt mennesker som gjør en masse for samfunnet, men de skryter sjelden av det på Facebook. For dem er slike ting et kall i livet.
Så for deg og meg som ikke har et så stort hjerte (eller like god tid) tror jeg faktisk det holder mer enn nok med å være en god person for sine nærmeste. Med det så mener jeg at man skal akseptere alle hudfarger, seksualiteter, religioner, i praksis! Kanskje vår neste generasjon ikke trenger å bli en gjeng som klikker seg til god samvittighet. Verden er tross alt noe vi lever i, Facebook er vi bare innom.